11. september

Jeg klarer liksom ikke slutte å se på dette bildet fra sommeren 1999, der jeg går tur med min chihuahua valp, Mingus. Det er så rart å se World Trade Center stå der i bakgrunnen. Som om det stammer fra en annen verden.

Morgenen 11 september 2001 kikket jeg som vanlig ut stuevinduet, for å se hva slags vær det var. Rett utenfor på andre siden av Hudsonelven sto World Trade Center badet i lys rosa soloppgang. Himmelen var blå og solen skinte varmt.

Jeg hadde WTC som et slags levende maleri på stueveggen de årene jeg bodde i NYC. Som nyinnflyttet var det i seg selv ganske mektig å ha skyskraperne over alle skyskrapere så tett på. Etterhvert ble det hverdagslig å se tårnene bli farget lys rosa om morgenen og sterk oransje og knall røde ved solnedgang. Mange som bodde i vårt leilighetskompleks jobbet i finansdistriktet en kjapp båttur over elven. Bare to dager før hadde jeg og min samboer stått på rollerblades på plassen rundt WTC, og tatt rulletrappene ned til subway-stasjonen i kjelleren under dem etterpå.

På den tiden jobbet jeg i et svensk kapitalfirma i New York City, og jeg og mine svenske kolleger holdt til Uptown, nærmere bestemt på 49. gate og Madison. Med direkte utsikt nedover mot tårnene der så mange av våre samarbeidspartnere hadde kontor. Den morgenen slo jeg på min Bloomberg datamaskin og teksten og klokkeslettet tikket inn på dobbeltskjermen. Jeg husker klokkeslettet: 08:46. Kun sekunder senere hoier noen kolleger til, og jeg går inn i rommet med utsikten – og en tv-skjerm som alltid sto på med NBCNews. Det første flyet hadde akkurat truffet det nordligste tårnet. Vi vekslet mellom å se det «live» gjennom vinduene og over til bildene på tv-skjermen. Informasjonen man fikk var forvirrende. Jeg husker godt at det først ble snakket om at et lite småfly hadde kollidert med tårnet. Nede på gaten sto folk i store grupper, og kikket vantro på tv-skjermene som hang i vinduet på  elektronikkbutikken på hjørnet.

Kl 09:03 ble all tvil feid til side. Et nytt passasjerfly traff det sørlige tvillingtårnet, og vi forsto at det dreide seg om et terrorangrep. Vi forsøkte få tak i en amerikansk partner som jobbet i 93. etasje. Min kollega, Jonas mailet ham umiddelbart etter at det første tårnet ble truffet – og fikk svar om at alt var etter forholdene OK. Men, nå kom det ikke flere svar fra Will. Siden lette jeg etter navnet hans på minnestenene over 9/11 – og fant det skåret i stein der.

Like før 10:30 hadde begge tårnene falt sammen. De kollapset som korthus. Den lange antennen på toppen av det nordlige tårnet falt som en spydspiss nedover nedover og nedover før alt forsvant i en tjukk grå og svart røyk søyle som ganske snart begynte å blåse bortover i retning Brooklyn.

Jeg ble oppringt av tidligere kolleger i TVVest.  TV2 var på utkikk etter øyenvitner, kunne jeg komme og gi en rapport live på TV2Nyhetene? Ca kl 14 gikk jeg ut av vår kontorbygning bortover mot CBS, der jeg skulle gi min skildring til de som satt som klistret til TV-skjermene der hjemme i Norge. Jeg glemmer aldri hvor stille og folketomt det var i gatene på Manhattan den ettermiddagen. Fjerne sirener langt nede fra Downtown, men ellers var det helt stille midt i det travleste shoppingstrøket langs 57. gate like nedenfor Central Park. Jeg snudde meg og kikket nedover. Røyken fortsatte å velte oppover himmelen, og ingenting kunne bli helt som før.

Merk: Denne teksten skrev jeg ifjor til samme dato. Tankene gjelder like mye i år. Tiden og rommet står stille, når jeg henter frem opplevelsene fra den dagen. Det er også så mange historier knyttet til den første tiden – like etter – 9/11 som har betydd mye for meg.

Som presten som en grå formiddag gikk med lange tunge steg over den åpne plassen foran bygningen der jeg bodde. Jeg skjønte han måtte være på vei, for å ringe på døren til en nabo som nå var blitt enke eller enkemann. Eller, det at vi nå begynte å møte blikket til naboer vi aldri før hadde vekslet et ord med. Et varmt blikk og en munn som lydløst formet «Are you ok?». Jeg nikket tilbake. «I was OK.» Selv om ingenting lenger var helt det samme.